Små barn, store gleder

Noen dager ser jeg selv at jeg ser tilsynelatende ok ut med tanke på å passere som mann. At utad virker det som om ingen ser meg som noen andre enn Markus og når jeg ser i speilet ser jeg det samme som dem.

Noen av disse dagene utløser en merkelig type dysfori i meg. Heldigvis et fåtall av dem men i dag var en av dem.

I dag kom jeg ikke vekk fra følelsen av paradokset mellom måten man fremstår og hvordan man egentlig er, rent fysisk. Følelsen av hva jeg føler jeg må gjøre for å fremstå som jeg føler meg. Det å føle meg enda mer fanget.

Visse ting får dysforien til å føles litt mindre.

Sto på badet med sønnen min og sa til han at han er en flott gutt. *Du er verdens fineste gutt* svarer han. Slike situasjoner og åpenhjertede kommentarer fra han er så udelt positive og kun varme, kjærlige følelser.

Når en liten person ser meg dypt inn i øynene og forteller om hvor mye jeg betyr for han, hva jeg er for han og hvordan han ser meg, er det som et positivt knyttneveslag i mellomgulvet.

Han koser meg i håret og sier at han og jeg er fine gutter, sammen..

Han behandler meg som en pappa, som den jeg føler jeg er, og det føles så trygt og fint. Og riktig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..