Takknemlighet

Jeg vil fortelle litt om mitt personlige liv i dette innlegget. Min bosituasjon og hvem som er tilstede i hverdagen min.

For litt under et år siden fikk jeg kontakt med min søster Aina som jeg ikke hadde snakket med på over 13 år. Grunnen til det er komplisert og involverer økende bruk av reseptbelagte medisiner etter en dramatisk bilulykke som gjorde at hun knakk flere virvler i nakken. Hun har vært den av våre søsken jeg har vokst mest opp sammen. Familien vår ble splittet når jeg var liten og selv om vi alle 5 prøvde å ta vare på hverandre hadde mange nok med sitt eget på grunn av allerede opplevde situasjoner i livet.

Fra jeg var 3 år bodde jeg i fosterhjem hos mine fantastiske foreldre som gjorde alt de kunne for at jeg skulle føle meg trygg og ha kontakt med min biologiske familie. Aina var alltid velkommen i vårt hjem og dette resulterte i en kontakt mellom henne og meg som vi fremdeles har den dag i dag. Dette er jeg uendelig takknemlig for!

Fra jeg var ca 15 til jeg var 22 år hadde Aina og jeg daglig kontakt og bodde sammen store deler av tiden. Men når pillene gjorde at jeg ikke kjente igjen personen inni min søsters kropp måtte jeg ta en avgjørselse om å kutte kontakten. I alle år har jeg tenkt at hun er borte for meg og jeg har alltid savnet henne og følt at hun har vært tilstede på en avstandsmessig måte. Når vi da fikk kontakt igjen når tiden var moden for det, hadde hun endelig funnet tilbake til seg selv. Piller var en sagablott og personen jeg anså som forsvunnet hadde kommet tilbake og var om mulig enda mer tilstede enn jeg husket henne. Å få henne tilbake i livet mitt kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt!

For ca 4 mnd siden flyttet hun inn i huset sammen med meg og vi har bestemt oss for å fortsette slik.
Hun er en av mine aller største støttespillere og vi har i dag et fantastisk søskenforhold. Vi støtter hverandre når det trengs, ler masse sammen, har et helt ærlig, åpent og varmt forhold som gjør at både hun og jeg endelig føler oss hjemme og trygge i hverdagen.

Når hverdagen er tung gir vi hverandre det rommet og den freden vi trenger for å puste. Vi kan alltid få en klem eller en god prat om det trengs og ingen av oss dømmer den andre for noe som helst.

På mine verste dysfori-dager er hun veldig tilstede og forstår mye av hva jeg går igjennom. Hun prøver å finne løsninger for at jeg skal få bli mer meg selv på så kort tid som mulig. Hun gir meg komplimenter når jeg trenger det, og en spark bak når det trengs 😉

Hun vet hvordan jeg tenker og hva jeg trenger uten at jeg trenger å si et ord om noe som helst. Dette gjør at jeg føler meg veldig sett, akseptert og trygg på at jeg er elsket for den jeg er.

Hun er den som ser meg daglig og en av dem som gir meg mest styrke til å fortsette reisen min mot målet.

                                                                            

6 kommentarer om “Takknemlighet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..