Sykehuset igjen

Siste par ukene har vært ganske lange. Og det endte med litt sykehusbesøk og utredelse i går, lørdag. Jeg gjorde meg endel tanker og fikk endel følelser i den sammenhengen som jeg tenkte jeg skulle dele.

Jeg kom til akutten og brukte selvfølgelig navnet Karina og pronomen Hun. Min søster var med og satt hos meg hele dagen, noe som gjorde det MYE enklere og bedre å være der. De tok masse prøver og fant til slutt ut hva som var problemet. Det er forsåvidt uvesentlig i denne sammenhengen, men det viste seg å være relativt ufarlig heldigvis.

 

Det jeg vil dele er følelsen av å bli tvunget inn i den personen jeg pleide å være. Den jenta som ikke hører hjemme i meg og som for min del ikke eksisterer lenger annet enn som et minne fra fortiden. Den følelsen av hvordan jeg har hadde det hele livet og ikke minst som jeg har vært fri fra i flere måneder. 

Opplevelsen av at Markus har fått komme ut i livet og har endelig brutt seg fri fra tankesett og forventninger men plutselig blir tilintetgjort og gjemt bort igjen pga. et navn og et kjønn som for min del er dødt. 

Sykepleieren spurte om jeg kunne være gravid og jeg begynte å le. Av flere grunner egentlig: 

Jeg anser meg som en heterofil mann, men har ikke forplantningsorganet som skal til for å gjøre andre gravide.

Jeg ble klassifisert som en kvinne, og en lesbisk kvinne i så måte.

Følelsen av at både jeg og min søster vet veldig godt hvem jeg er men plutselig ble jeg presset inn i en form jeg aldri har følt meg verken hel eller fri i. 

Så jeg svarte at: Jeg tror ikke jeg er gravid, for i så fall har damene jeg har vært med utrolig sterke svømmere..

Sykepleieren lo godt og sa at ok, da trengte de kanskje ikke en gravidtest..

 

Det dukker opp tanker som faktisk ikke har slått meg før. En ting er å bli feilkjønnet nå frem til jeg får endret juridisk kjønn og navn. Men hva med resten av veien? Hva med når det juridiske er i orden men jeg ikke har fått mastektomi enda? 

Hva med når jeg har fått mastektomi og skal til gynekolog? 

Jeg må faktisk alltid forklare for alt av leger og alt og håpe at de er åpne og fordomsfrie.

Såklart er det bare slik, men det er tanker jeg ikke har hatt frem til nå så det er mye å ta inn for meg..

 

Fremdeles ved veldig godt mot da, og ble glad når jeg kunne dra hjem og høre Mitt navn og sønnen som sier Pappan. 

Livet er fint, for endelig kan jeg takle det. 

 

Come what may!

2 kommentarer om “Sykehuset igjen

  1. Jeg skjønte først ingenting av dette. Men nå forstår jeg. Det er sikkert ikke så lett dette, men det er jo slik du er født. Jeg vet ikke hvor gammel sønnen din er, men sikkert fint for deg at han nå kaller deg pappa, selv om det også sikkert har vært en prosess. Tanken går til min mor, som skulle blitt min far.
    Flott at du deler dette. For mange, om man ikke skal si alle har godt av å lese dette.
    Jeg har sett programmet «født i feil kropp». De som tror at det er lett eller bare bare å skifte kjønn, må virkelig tro om igjen…..

    Liker

    1. poesimylife: Takk for flott kommentar!
      Jeg håper med dette at jeg får ut litt mer forståelse for hvordan ting er og føles når man er i denne situasjonen.
      Og ja, de som tror det er lett burde virkelig tro om igjen for prosessen er lang og kronglete.
      Men det er eneste veien som er riktig og som må gåes for å komme til målet man trenger å nå.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..