Første møte

I forrige innlegg nevnte jeg at jeg skulle ha møte med en overlege ved Karlstad sykehus, og angående mitt nevnte håp om å få denne legen på min side må jeg si at jeg absolutt føler jeg fikk det! Møtet gikk kjempebra og legen var utrolig støttende og forsto virkelig min side og hva jeg trenger og har gått igjennom. Jeg var ganske nervøs før jeg gikk inn og det ble ikke bedre av at jeg møtte en eldre herremann ute på venterommet som begynte å prate med meg. Noe som i og for seg hadde vært helt ok om han ikke plutselig hadde spurt: «Har du en pojkvänn?» Jeg svarte da at nei, men jeg er endel sammen med min sønn og hans mor. Han kikket relativt granskende på meg og utbrøt: «Men du är ju ingen pojke, du är jo en tjej!»   Jeg ble ganske satt ut og visste ikke helt hva jeg skulle si til han, for hvor mye forklarer man en person som er ganske godt oppi årene og i tillegg kanskje ikke er ved sine fulle fem… Så jeg ble sittende og smile en liten stund, og plutselig skulle han inn til samtale (heldigvis) Jeg satt og ventet litt til på samtalen med min lege og så sto han der, smilende og avventende i døren. Jeg gikk mot han, tok han i hånden og gikk inn på kontoret hans. Vi satte oss ned og han spurte: «Er du nervøs?» «Ja» sa jeg raskt. «Dette er ingenting å være nervøs for. Dette er kun formaliteter og noe vi MÅ gjøre før vi sender remiss til et utredningsteam. Hadde det vært opp til meg hadde jeg bare sendt den remissen du sendte meg videre, for der står virkelig alt. En kjempebra remiss som resulterer i at jeg faktisk ikke har noen spørsmål men kun oppfølgende opplysninger om din generelle helse. Det er ingen tvil for meg at du trenger dette og din sak er ganske enkel i mine øyne.»  Dette ble jeg selvfølgelig glad for å høre da den remissen hadde blitt jobbet ganske lenge med for å få frem hvor mye jeg trenger dette og hvor sikker jeg er på det. I tillegg at jeg har hatt disse tankene siden jeg var liten.

Det er bl.a. i slike situasjoner dysforien og trangen til å kunne passere som den jeg føler meg virkelig gjør seg gjeldende. Trangen til å ikke måtte forsvare meg eller føle meg som et hybridmenneske. Et uferdig produkt som andre bare kan kreve ting av uten tanke på hvordan jeg faktisk har det i visse situasjoner og med visse spørsmål og blikk. Jeg har full forståelse for at andre kan ha problemer med å forstå dette når man ikke har verken hatt problemstillingen selv eller hatt noen i nær omkrets som har gått igjennom dette, og jeg svarer gjerne på spørsmål om de er konstruktive og blir spurt av positiv nysgjerrighet eller omsorg for meg eller de rundt meg. En helt annen ting er når noen kommer med ignorante kommentarer eller spørsmål som ikke har noe for seg og ikke egentlig blir sagt for å få noen svar. Som for eksempel når folk ikke snakker med meg men heller de rundt meg og graver og spør. Denne prosessen blir kanskje vanskelig for de rundt meg frem til de forstår at det er positivt og at jeg faktisk begynner å være lykkelig og et bedre menneske og til de får tid til å venne seg til det. Dette er ikke noe noen som føler det samme som meg gjennomfører for moro skyld. Det er en prosess man ikke velger selv og som man ikke har noe annet valg enn å utføre en eller annen gang i livet. Jeg for min del tenker masse på de rundt meg og hvordan dette påvirker dem. Jeg tar så mye hensyn som mulig føler jeg, men det bunner alltid i at dette er MITT liv. Jeg MÅ få leve det som det skal leves.

Jeg får ikke forklart hvordan det er å eksistere i feil kropp. Å hver dag titte ned og virkelig hate den du ser ut som. At det føles så fundamentalt feil med din oppbyggning at du faktisk tidligere har vurdert å gjøre alt for å slippe unna.. Og når da endelig løsningen kommer i form av en oppvåkning fra undertegnede, så er det nesten utrolig. Jeg hadde kommet til et punkt hvor jeg ikke trodde det var noen utvei. At jeg bare måtte fortsette livet for andres skyld. Men for første gang føler jeg at jeg LEVER ikke bare overlever. Jeg sier ikke at hele mitt liv har vært fælt, absolutt ikke! Jeg har hatt flotte mennesker rundt meg som har støttet meg når jeg ikke har klart det selv. Det setter jeg veldig stor pris på!

Binderen min er ganske trang så jeg kan ikke bruke den hver dag. Jeg har astma og det er varmt så jeg får ikke puste ordentlig i den. Om jeg bruker den for mange dager på rad kjenner jeg også at jeg får vondt i ribbeina så jeg må begrense meg. Men dager som i dag hvor jeg kun kunne ha på meg en sportsBH og jeg skulle på butikken har jeg store problemer med å være der. Jeg kjenner at jeg trekker skuldrene fremover og holder armene i kors over brystet for å skjule det jeg ikke vil at andre skal se. Igjen kommer ordet hybridmenneske inn. Jeg hater den følelsen. Det er noe liknende det jeg har følt storparten av livet men nå er det ekstremt gjeldende. Noen dager er verre enn andre og i dag var virkelig en av dem. Jeg ser så utrolig frem til å få fjernet brystene for da føler jeg at jeg endelig kan passere som den jeg er uten at noen kikker. Selvfølgelig kommer testosteron til å hjelpe på det også, absolutt, men de kroppsdelene altså…

 

#ftm #transperson #transgender #trans #transformasjon #endring

Kategorier: Ftm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..